Utenlandske dommer i Norge – kan namsfogden fullbyrde dem?

Har du en dom fra et annet land, kan den fullbyrdes i Norge hvis det følger av lov eller avtale – først og fremst Luganokonvensjonen – eller hvis partene hadde avtalt domstolen. Begjæringen går til tingretten, som sender saken videre til namsfogden.

En dom fra et annet land kan bli fullbyrdet i Norge, men ikke automatisk og ikke ved at du sender den rett til namsfogden. Begjæring om utlegg på grunnlag av en utenlandsk avgjørelse skal settes fram for tingretten. Tingretten forelegger begjæringen for skyldneren, avgjør om vilkårene er oppfylt, og sender saken til namsfogden, som gjennomfører utlegget. Om dommen i det hele tatt kan fullbyrdes her, avhenger av hvor den kommer fra: Dommer fra land som er med i Luganokonvensjonen, kan som hovedregel fullbyrdes. Det samme gjelder dommer fra en domstol partene skriftlig hadde avtalt. Andre utenlandske dommer har som hovedregel ikke tvangskraft i Norge.

Tre veier til tvangskraft i Norge

Tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 annet ledd regner opp de alminnelige tvangsgrunnlagene. Tre av dem gjelder avgjørelser utenfra:

Grunnlaget må dessuten være tvangskraftig. For utenlandske avgjørelser etter bokstav f og g er regelen at de kan fullbyrdes når de er tvangskraftige i landet der de ble avsagt (tvangsfullbyrdelsesloven § 4-17). En dom som er anket og ikke kan fullbyrdes i opphavslandet, kan altså heller ikke fullbyrdes her. Les mer om hva et tvangsgrunnlag er og hvordan norske dommer og forlik fungerer.

Luganokonvensjonen: hvilke land er med

Luganokonvensjonen fra 2007 handler om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker. Den gjelder som norsk lov:

«Luganokonvensjonen 2007 gjelder som lov, jf. § 4-8. Dommer som ikke behøver å anerkjennes eller fullbyrdes etter Luganokonvensjonen 2007 artikkel 61, har ikke rettskraft og tvangskraft her i riket.»

Partene i konvensjonen er, ifølge Lovdatas traktatregister:

• Norge (i kraft 1. januar 2010)
• EU, med alle medlemslandene (1. januar 2010)
• Danmark (1. januar 2010)
• Sveits (1. januar 2011)
• Island

To land som mange tror er med, står ikke på listen. Liechtenstein er med i EØS, men ikke part i Luganokonvensjonen. Storbritannia var med gjennom EU, men gikk ut av samarbeidet ved brexit. Lugano-området er altså ikke det samme som EØS.

En dom fra for eksempel Sverige, Spania, Polen eller Sveits om et pengekrav kan derfor som hovedregel fullbyrdes i Norge. Konvensjonen dekker også rettsforlik og visse offentlig bekreftede dokumenter.

Storbritannia: en egen avtale

For Storbritannia gjelder en avtale om fortsatt anvendelse og endring av overenskomsten fra 1961 mellom Norge og Storbritannia om gjensidig anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile saker. Avtalen ble undertegnet i Oslo 13. oktober 2020 og trådte i kraft 1. januar 2021. Lugano hadde erstattet 1961-overenskomsten så lenge Storbritannia var med i EU, og den nye avtalen sørger for at den gjelder igjen.

Hvilke britiske avgjørelser avtalen dekker, og hvilke vilkår som stilles, må vurderes konkret. Har du en britisk dom du vil fullbyrde i Norge, bør du få juridisk hjelp til å vurdere om den faller inn under avtalen.

Avtalt domstol: dommer fra resten av verden

Kommer dommen fra et land utenfor Lugano og uten egen avtale med Norge – for eksempel USA, Thailand eller Tyrkia – er hovedregelen at den ikke har rettskraft her. Det viktige unntaket står i tvisteloven § 19-16 annet ledd: En rettskraftig avgjørelse fra en utenlandsk domstol har rettskraft i Norge dersom domsmyndigheten var avtalt i samsvar med tvisteloven § 4-6, for et bestemt søksmål eller for søksmål som springer ut av et bestemt rettsforhold.

Tvisteloven § 4-6 stiller to krav som ofte avgjør saken:

• En avtale som utvider eller begrenser norske domstolers internasjonale kompetanse, må være skriftlig.
• En avtale mellom en forbruker og en næringsdrivende som er inngått før tvisten oppstod, er ikke bindende for forbrukeren.

En vernetingsklausul i en kontrakt mellom to selskaper kan derfor gjøre en dom fra New York fullbyrdbar i Norge. En tilsvarende klausul i vilkårene for et kjøp en privatperson gjorde på nett, vil normalt ikke binde forbrukeren. Da er dommen etter alt å dømme ikke tvangsgrunnlag her, og kreditor må gå til sak i Norge.

Når anerkjennelse blir nektet: ordre public

Selv en dom som oppfyller vilkårene, anerkjennes ikke dersom det «ville stride mot ufravikelige rettsregler eller virke støtende på rettsordenen» (tvisteloven § 19-16 tredje ledd). Dette kalles ordre public-forbeholdet. Terskelen er høy. Det er ikke nok at norsk rett ville gitt et annet resultat. Forbeholdet er ment for avgjørelser som bryter med grunnleggende prinsipper i norsk rett.

Utover dette er det begrenset hva skyldneren kan anføre. En utenlandsk avgjørelse som nevnt over er et alminnelig tvangsgrunnlag, og mot kravet kan det etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 bare gjøres gjeldende forhold som har oppstått så sent at de ikke kunne vært tatt opp før avgjørelsen, for eksempel at kravet er betalt etterpå. Selve kravet blir ikke prøvd på nytt. Mer om dette i innsigelser mot tvangsfullbyrdelse.

Slik går du fram: tingretten, ikke namsfogden

Den særlige saksgangen står i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3. Regelen er den samme i det gamle og det nye regelverket for utlegg:

«Dersom det begjæres utlegg på grunnlag av et utenlandsk tvangsgrunnlag som nevnt i § 4-1 annet ledd bokstav f til h, skal begjæringen settes fram for tingretten istedenfor namsfogden.»

1. Velg riktig tingrett. Politiet skriver at begjæringen sendes til tingretten i distriktet der skyldneren har alminnelig verneting – som hovedregel der vedkommende bor eller oppholder seg, eller sist hadde bo- eller oppholdssted.
2. Skriv begjæringen. Den skal oppfylle de vanlige kravene i § 5-2: partenes navn, adresse og fødselsnummer, d-nummer eller organisasjonsnummer, kravet med hovedkrav og tilleggskrav og en bestemt betegnelse av tvangsgrunnlaget. Kravene er forklart i begjæring om utlegg.
3. Legg ved dokumentasjonen. For avgjørelser etter bokstav f skal det legges ved dokumentasjon for at avgjørelsen kan fullbyrdes i opphavslandet, og de dokumentene overenskomsten krever. For bokstav g skal det dokumenteres at avgjørelsen er tvangskraftig (§ 5-2 tredje ledd).
4. Oversett. Om oversettelse av dokumentene gjelder domstolloven § 136 tilsvarende.
5. Tingretten forelegger saken for skyldneren etter § 7-6, med frist for å uttale seg. Fristen er to uker i det gamle regelverket og minst tre uker i det nye.
6. Tingretten avgjør etter fristen om begjæringen skal tas til følge, og sender i så fall saken til namsfogden for gjennomføring. Derfra går saken som en vanlig utleggssak: utleggstrekk, utleggspant eller intet til utlegg.

Et tenkt eksempel

Tenk deg et norsk enkeltpersonforetak som har solgt tjenester til en kunde i Tyskland. Kunden flytter hjem til Bergen uten å betale, og foretaket har allerede fått dom ved en tysk domstol. Dommen er tvangskraftig i Tyskland. Foretaket sender en begjæring om utlegg til tingretten i Bergen, med dommen, dokumentasjon på at den kan fullbyrdes i Tyskland, og en oversettelse. Tingretten forelegger saken for kunden. Kunden kan ikke få prøvd på nytt om han skyldte pengene, men kan for eksempel vise at han har betalt etter at dommen falt (§ 4-2). Tar tingretten begjæringen til følge, går saken til namsfogden i Bergen, som kan ta utleggstrekk i lønnen hans.

Hadde dommen kommet fra en domstol i Texas, ville svaret avhenge av om kunden skriftlig hadde avtalt at tvister skulle gå for den domstolen. Uten en slik avtale måtte foretaket ha reist ny sak i Norge.

Den motsatte veien

Skal en norsk dom fullbyrdes i et annet land fordi skyldneren og pengene er der, gjelder reglene i det landet. Lugano gjør det enklere innenfor konvensjonsområdet. Hva du kan gjøre i Norge når skyldneren har flyttet, står i når skyldneren bor i utlandet. Grensekryssende saker er ofte kompliserte; vurder å bruke advokat når beløpet forsvarer det.